Ja, den prøven var visst positiv...

For første gang i livet så alt mørkt ut. Det var som noen hadde skrudd av lyset. Hele verden slik som jeg kjente den hadde rast sammen. Jeg kjente mine egne fordommer angripe meg;

“Aldri mer sex! Aldri mer en kjæreste! Folk kommer til å snu ryggen til meg! Jeg er venneløs og alene”

Kanskje det var like greit og avslutte alt med en gang?

Jeg hadde vært ung, livsglad og full av pågangsmot. Nå var jeg plutselig bare en del av den deprimerende statistikken. Gutt, 21 år, homse og hivpositiv.

Den samme gutten som før

8 måneder senere ser jeg at jeg ikke bare er en del av statistikken. Jeg er fremdeles den samme gutten som jeg var før jeg fikk beskjeden. Døgnet har fremdeles like mange timer, vinteren er like kald og mat smaker fremdeles like godt.

Liten smittefare i dagliglivet

De dagligdagse tingene har ikke forandret seg. Hvorfor skulle de egentlig det?

Jeg kan for eksempel, og helt uproblematisk:

• sitte på samme t-bane sete som andre
• drikke av samme glass
• klemme, og til og med kline med andre uten fare for å overføre viruset

Ikke påvirker viruset prestasjonsevnene mine på jobb, eller noe som helst annet jeg fortar meg i dagliglivet heller.

Jeg er fremdeles ganske nysmittet og det kan enda gå mange år før jeg må på medisiner. Medisinene nå til dags er også veldig gode med få bivirkninger, og det utvikles også stadig nye og bedre preparater.

Frykten for hva andre mener er stor

Det psykiske aspektet av hiv har for meg vært litt mer komplekst. Frykten for at andre skal få vite om min status har vært stor. Hva vil de tenke? Hva vil de mene? Kommer de til å avskrive meg som venn, kjæreste eller elsker? I starten var det paniske tilstander angående dette. Etter som tiden har gått og jeg har roet meg litt mer ned, er ikke panikken fullt så stor lengre.

Velger å være anonym

Det er noe jeg velger å dele med mine nærmeste. Jeg skulle gjerne levd i et samfunn der det ikke kostet noe å være åpen om hiv-diagnosen, men fullt så langt har vi ikke kommet enda. Det er mye stigmatisering ute og går. Jeg tror dette kommer av uvitenhet. Hiv er ikke lenger det samme som på 80-tallet. Etter hvert som årene går og utviklingen fortsetter burde også holdningene oppdateres. Det ser bare ut til å ta litt tid.

Noen dager er tyngre enn andre

Jeg personlig er i en heldig situasjon og har venner og familie i ryggen. Noen dager er tyngre enn andre, men heldigvis er mesteparten av dagene mine utrolig lite preget av viruset. Det er uansett godt å vite at om man trenger noen å prate med, informasjon eller en å dele tankene sine med, finnes det steder å gå. Akseptsenteret i Oslo gjør en fenomenal jobb. Jeg vet det er flere med meg som er veldig glad for at de finnes.

Uvitenheten gjør meg flau

Alt i alt har jeg vel egentlig funnet ut at det går helt fint å ha et veldig bra liv som hivpositiv. Når jeg tenker på tilbake på min egen uvitenhet om viruset fra før jeg ble smittet blir jeg nesten flau. Det er en byrde og bære, men heldigvis er den lettere enn hva jeg trodde ved første øyekast. Jeg har alltid prøvd å leve livet til det fulle. Det har jeg også planer om å fortsette med.